"Er mor død" er noe av det beste jeg har lest av (norsk) litteratur på svært lenge. Nominasjonen til den internasjonale bookerprisen er vel fortjent, etter mitt syn.

Språket er naturlig, lett, velformulert, rikt og underfundig. På samme tid som boka er lettlest, er den også utfordrende med sin store bruk av intertekstualitet og gir leseren mye å kontemplere. Det beste av to verdener med andre ord.

"Er mor død" er fremdeles en tematisering av arv og miljø, kanskje enda mer enn boka "Arv og miljø". Gjennom fire generasjoner overføres forestillinger, sår og sorg. Det starter med besteforeldre med krigstraumer og foreldede forestillinger av samfunnets normer og krav. Romanen synliggjør konsekvensene av disse oppfatningene i neste generasjon, hos fortellingens "mor og far", som manisk søker å opprettholde fasaden og leve opp til det de opplever som samfunnets normkrav. Dermed får neste generasjon, hovedpersonen Johanna, en krevende oppgave med å løsrive seg fra foreldrenes strenge regler og også morens traumer og sorg. Og ikke minst blir det en livsoppgave å unngå å overføre disse til den siste generasjonen som også til dels skildres, hennes eget barn.

For meg var skildringene av barnet Johanna og hennes intense forsøk på å nå inn til sin mor, de mest gripende delene av romanen. Barnets lesning av moren og hennes tilpasninger til morens ønsker og behov, gav sterk gjenklang i meg. Barnets fangenskap i de voksnes verden, innenfor de voksnes regler og rammer er sterkt og sårt skildret.

Anbefales.

Portada