Scan barcode
A review by nhborg
Is-slottet by Tarjei Vesaas
3.0
Andre lesning (29.01.2025)
3.25⭐️
«Med vi står fell snøen tettare. Kåpearmen din blir kvit. Kåpearmen min blir kvit. Dei går mellom oss som nedsnødde bruer.
Men nedsnødde bruer er frosne. Inni her er det levande varmt. Varm under snøen er armen din ei sæl vekt på min.
Det snør og snør på stille bruer. Bruer ingen veit om.»
Jeg leste denne for første gang ila. VGS, da jeg hadde pløyd meg gjennom en god del av Carl Frode Tillers repertoar og hadde fått litt selvtillit ift. å lese nynorsk. Vel, den selvtilliten forsvant raskt. Jeg husker at dette var en intens form for nynorsk å lese, og til den dag i dag kan jeg ikke huske å ha lest noe som er nynorsk TIL DE GRADER som denne er; i mitt hode har boka fått en slags ikon-status som en final boss i nynorskens verden. Jeg var pysete og lite fristet til å returnere til slitet, men denne gangen valgte jeg å plukke opp lydboka - det gjorde susen!
Nå leste jeg den i sammenheng med bokklubbens tema «Nordisk vinter», og jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet ikke var overlykkelig over å skulle gå gjennom denne igjen. Det ble imidlertid en koselig opplevelse å høre på lydboka mens jeg trasket gjennom vinterlandskapet innimellom livets gjøremål.
Tematisk sett følte jeg at flere hjertestrenger ble rørt ved denne lesningen enn den forrige. Den uforklarlige forståelsen som oppstår mellom Siss og Unn, like overfladisk som den er dyptgående, er skjønn og lar meg føle på en flertydig lengselsfølelse. Videre ble jeg truffet av forholdet til disse jentene i møte med omverdenen, og andre personers kontrasterende mangel på forståelse for hva de to har mellom seg; de voksne vil rasjonalisere, oppklare, og komprimere forholdet mellom Siss og Unn, mens jentene selv kun ønsker å utforske det, boltre seg i den mellommenneskelige mystikken og la den naturlige tilbøyeligheten snakke for seg selv.
Jeg må si meg enig i at språket er vakkert, men det blir en smule for poetisk for min personlige smak. Det står i stil til tematikken ved å være kryptisk og et slags forstørrelsesglass rettet mot ubeskrivelige følelser. Det er også et stort metaforisk tolkerom her. Totalt sett minner romanen om et langstrakt dikt.
Likevel er det noe ved historien som ikke treffer meg helt. Jeg liker begynnelsen veldig godt, men føler at jeg mister taket på den etter hvert og begynner å svinne hen fra innlevelsen og vente på at den skal bli ferdig. Selv om jeg anerkjenner det analytiske og følelsesmessige potensialet i boka så opplever jeg det rett og slett ikke som spesielt spennende å gå inn i, og der har vi bristen mellom meg og boka.
Første lesning (2018)
3⭐️
3.25⭐️
«Med vi står fell snøen tettare. Kåpearmen din blir kvit. Kåpearmen min blir kvit. Dei går mellom oss som nedsnødde bruer.
Men nedsnødde bruer er frosne. Inni her er det levande varmt. Varm under snøen er armen din ei sæl vekt på min.
Det snør og snør på stille bruer. Bruer ingen veit om.»
Jeg leste denne for første gang ila. VGS, da jeg hadde pløyd meg gjennom en god del av Carl Frode Tillers repertoar og hadde fått litt selvtillit ift. å lese nynorsk. Vel, den selvtilliten forsvant raskt. Jeg husker at dette var en intens form for nynorsk å lese, og til den dag i dag kan jeg ikke huske å ha lest noe som er nynorsk TIL DE GRADER som denne er; i mitt hode har boka fått en slags ikon-status som en final boss i nynorskens verden. Jeg var pysete og lite fristet til å returnere til slitet, men denne gangen valgte jeg å plukke opp lydboka - det gjorde susen!
Nå leste jeg den i sammenheng med bokklubbens tema «Nordisk vinter», og jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet ikke var overlykkelig over å skulle gå gjennom denne igjen. Det ble imidlertid en koselig opplevelse å høre på lydboka mens jeg trasket gjennom vinterlandskapet innimellom livets gjøremål.
Tematisk sett følte jeg at flere hjertestrenger ble rørt ved denne lesningen enn den forrige. Den uforklarlige forståelsen som oppstår mellom Siss og Unn, like overfladisk som den er dyptgående, er skjønn og lar meg føle på en flertydig lengselsfølelse. Videre ble jeg truffet av forholdet til disse jentene i møte med omverdenen, og andre personers kontrasterende mangel på forståelse for hva de to har mellom seg; de voksne vil rasjonalisere, oppklare, og komprimere forholdet mellom Siss og Unn, mens jentene selv kun ønsker å utforske det, boltre seg i den mellommenneskelige mystikken og la den naturlige tilbøyeligheten snakke for seg selv.
Jeg må si meg enig i at språket er vakkert, men det blir en smule for poetisk for min personlige smak. Det står i stil til tematikken ved å være kryptisk og et slags forstørrelsesglass rettet mot ubeskrivelige følelser. Det er også et stort metaforisk tolkerom her. Totalt sett minner romanen om et langstrakt dikt.
Likevel er det noe ved historien som ikke treffer meg helt. Jeg liker begynnelsen veldig godt, men føler at jeg mister taket på den etter hvert og begynner å svinne hen fra innlevelsen og vente på at den skal bli ferdig. Selv om jeg anerkjenner det analytiske og følelsesmessige potensialet i boka så opplever jeg det rett og slett ikke som spesielt spennende å gå inn i, og der har vi bristen mellom meg og boka.
Første lesning (2018)
3⭐️