Jeg vet ikke, jeg. Men det er liksom så mye sosiologisering ut og går blandt middelklassen. Og det betyr at nettopp bøker skrevet av middelklassen om klasseforskjeller og opplevelser i dagens samfunn er gjennomsyret av dette. Og man gjør problemer som det å ikke føle at man passer inn eller vet hvem man er til noe _kun_ drevet av klasse til tider, eksemplifisert i boka i smaksforskjeller

Jo, og så er fremstillingen av hvordan det er å ta doktorgrad helt urealistisk og gir ikke mening i det hele tatt. Hilsen tar doktorgrad. 

PLUSS:
hovedpersonens forsøk på å forstå livet sitt gjennom å bruke naturvitenskapelige metoder på seg selv kommer alltid til kort, det er ikke før hun begynner å vie kunsten og kulturen i livet sitt mer oppmerksomhet, å se seg selv gjennom musikken, å forstå verden bedre gjennom estetiske opplevelser, at hun begynner å skjønne seg selv. Dette undertema er en fin tråd å holde i når alt rundt blir litt for kjett. Således en del som burde tatt mer plass i boka, da det nettopp peker på det universelle med mennesker; det er i kunsten vi finner oss selv. Uansett om det er ei gammal pop-sviske av ei låt man gauler høyt til i bilen.