3.75
Dette er det første verket jeg leser av Knausgård, og jeg føler nesten at jeg allerede er godt kjent med han.

«Om vinteren», i likhet med de andre bøkene i årstidsencyklopedien hans, er en ansamling av refleksjoner skrevet i form av brev adressert til Knausgård’s da ufødte datter. I dette usorterte leksikonet over livets små og store opplevelser, spørsmål, underverker, og vanskeligheter, forsøker han å forberede datteren sin på livet samtidig som han gir seg selv rom til å reflektere over hva det er et menneskeliv innebærer. Gjennom drømmende, sentimale og ærlige refleksjoner klarer han å rette blikket mot de mange sidene ved livet som ofte passerer under radaren uten nærmere ettertanke, og kumulativt sett fange tidsånden som den nye generasjonen vil tre inn inn i; ved å stykke opp livet til små ordbok-inspirerte innlegg oppfordrer han til å gi tanke og oppmerksomhet til hver ting i livet på deres egne premisser. Med unntak av brev/ordbok-oppsettet er strukturen løs, og han tar seg friheten til å la sine egne refleksjoner lede an, ofte tett tilknyttet hans personlige livserfaringer. Tilnærmingen minte meg mye om John Greens «The Anthropocene reviewed.»

Noen seksjoner ga mer gjenklang enn andre. Jeg satte pris på sårbarheten og de tidvis klumsete refleksjonene, men jeg kan ikke unngå å registrere det jeg oppfatter som en slags selvhøytidelighet i Knausgård. Det skal innrømmes at dette også er tilknyttet faktumet om at han har skrevet ikke mindre enn 6 tykke selvbiografiske bind kalt «Min kamp» (som jeg ikke har lest, sant skal sies). Siden jeg nå kun kan uttale meg om akkurat denne boka så kan jeg konkludere slik: Jeg setter pris på prosjektet og Knausgårds invitasjon inn i tankerekkene sine, men jeg synes at det først og fremst er premisset som er inspirerende heller enn refleksjonene i seg selv, som noen ganger føles enten grunne, oppblåste, eller i verste fall som vås. Totalt sett synes jeg likevel at det var mye fint, og jeg trivdes med å ha boka på øret for å fremkalle beundring og takknemlighet i møte med hverdagen.

Jeg har lest at Knausgård opprinnelig planla å skrive hele kvartetten i brevform, men at han endret framgangsmåte underveis og skrev de to siste bindene (vår og sommer) som selvbiografiske romaner. «Om våren» har fått merkverdig gode tilbakemeldinger, så jeg tror jeg kunne vært interessert i å prøve den ut en dag.

Til slutt, her er to passasjer jeg likte:
«Lengselen etter 70-tallet er ingenting annet enn lengselen etter framtiden. For den fantes da; alle visste alt alt ville forandre seg. Men den finnes ikke nå, når alt er forandret. Jeg tror at alle kulturens epoker er preget av disse to modiene, eksistensen av framtid og fraværet av framtid, og det merkelige er at det er som om kulturen streber mot framtidsfraværet, som om det er dens høyeste form, når lengselen er oppfylt, noe den ikke er, for da vender lengselen seg mot fortiden eller mot noe annet tapt eller ufullført»

«At vi likevel ikke murer oss inne, og lager innemiljøer som er så sterke at utemiljøet holdes ute, også for øyet, skyldes at vi selv tilhører ute. For ikke bare holder det liv i oss, med sitt vann og sine jordbundne planter, men vi er selv vann, vi er selv jordbundet, og vår streben etter det statiske, uforanderlige og nøytrale er en fornektelse av dette, noe alle innerst inne vet og føler. Slik at vinduenes åpning, som ikke bare er mot ute, men også mot ute inni oss, er en eksistensiell størrelse som vi ikke kan leve uten.»