Drømmeprinsen har samme stil som første bok i trilogien, men her er vi tett på prinsesse Margrethe. Historien om Kalle og Lena fra bok 1 fenget meg mer, men et interessant perspektiv i bok 2 er hvordan en ressurssterk og samlet fasade kan skjule mye sårbarhet og usikkerhet. Boka blander humor og alvor, og den er lettlest og har et godt handlingsdriv som nok vil fenge unge lesere. Det er mange skifter, den ene spenningskurven avløser den andre, med nokså enkle, raske og friksjonsfattige løsninger. Jeg mener at romanen ville vært bedre dersom den dvelte mer ved enkelthendelser. Det faktum at boka har et flyktig tempo, gjør den overfladisk så vel som urealistisk.
Å innlemme korona i handlingen, gjør på den andre siden boka tidsaktuell og realistisk, men siden resten av universet er fiktivt og svevende, forsvinner også noe av eskapismefølelsen.